En klikk med damer som intervjuer hverandre

Motebladet Costume fikk passet sitt påskrevet i PFU denne uken. Jeg håper at det kan føre til større bevissthet i norske moteredaksjoner.

For meg er det helt uforståelig at Costumes nylig avgåtte sjefredaktør Vanessa Rudjord ikke hørte noen varselklokker ringe da hun tok med seg venninnen Jenny Skavlan og begges kjærester til Thailand der hun selv stylet en fotoshoot som endte med en 15 siders reportasje. Og enda drøyere, bilder som ble tatt på den samme shooten ble brukt i den kommersielle markedsføringen av Skavlans bikinikolleksjon. Ganske merkelig er det også at Rudjord ikke forstod at det var temmelig uheldig å legge leiligheten sin ut for salg akkurat den uken den prydet forsiden og åtte sider i Costume Living. At dette fikk passere i Costume-redaksjonen, tyder på en svært uheldig kultur. Jeg tviler ikke på at omtalen av Skavlans bikinikollesjon var redaksjonelt begrunnet, men kunne virkelig ikke redaksjonen oppdrive en medarbeider som ikke kjente Skavlan personlig?

Jeg håper at fellelsene i PFU gjør at Costume og andre norske moteredaksjoner begynner å rette blikket litt mer utover.

For å være helt ærlig fremstår norsk motepresse for meg i stor grad som en klikk med damer som intervjuer hverandre og venninnene sine. OK, Norge er et veldig lite land, og norsk motebransje er veldig liten, men det må da virkelig gå an å etterstrebe et litt større mangfold av temaer og intervjuobjekter enn det de gjør i dag? Jeg føler at jeg har "blitt med inn i skapet" til Maria Skappel Holzweiler, Charlotte Thorstvedt eller en dame som jobber med PR for et eller annet merke (hvor garderoben tilfeldigvis består av 75 prosent akkurat det merket) veldig mange ganger, for å si det sånn. Det finnes en masse damer med bra stil over hele Norge og i mange ulike bransjer. Hadde det ikke gått an å løfte blikket litt? Vis meg en velkledd revisor, en stilsikker ingeniør, eller en stilig student!

Jeg leser ofte britiske Vogue og Elle, og det føles veldig annerledes enn å lese norske moteblader. For det første får jeg inntrykk av at "vanlige folk" får slippe til i større grad. Britiske Elle har for eksempel en fast spalte der de viser hva ulike folk har på seg på jobb, hvor stilige damer (og menn) som til en forandring ikke ser ut som modeller, poserer i sine hverdagsantrekk. I tillegg omtaler disse magasinene mote og design på en mer intellektuell måte enn det de norske motebladene gjør. I augustutgaven av britiske Vogue finner man for eksempel et intervju der to designere reflekterer over mangelen på stilige mammaklær og et intervju der Julia Louis-Dreyfus forteller om de vurderingene som ble gjort da stilen til karakteren hennes, Selina Meyer, i Veep ble utviklet. I tillegg byr de bristiske motebladene jevnlig på velskrevne og smarte essays, skrevet av mannlige og kvinnelige spaltister, som omhandler alt fra Max Maras klassiske blazer, venninner som stjeler stilen din, "normcore"-trenden eller kvinnelige karakterer som er mest til pynt i filmer. Når norske moteblader byr på essayistiske tekster er det til sammenlikning som oftest av typen "Slik gikk det da jeg levde på detox-juice i tre dager".

Jeg skal være forsiktig med å være for bastant her, for jeg kjenner ikke så veldig godt til hvordan norsk motepresse rekrutterer medarbeidere. Men intrykket man får, er at det lønner seg å kjenne noen på innsiden for å få innpass. Dermed blir rekrutteringen ganske ensidig. Jeg tror norsk motepresse hadde hatt godt av å rekruttere flere folk med akademisk bakgrunn. Hvis brorparten av journalistene har bakgrunn som stylister, ender journalistikken fort opp med å bli like lite utfordrende som sportsjournalistikk som produseres av folk som egentlig skulle ønske at de var idrettsutøvere (noe som for øvrig i stor grad er tilfelle i norsk sportsjournalistikk). Den eneste redaksjonen innen norsk motepresse som tør å gjøre ting litt annerdeles, er minmote-redaksjonen i VG. De tør i større grad å utfordre bransjen og tar opp ømfintlige temaer som pelsbruk og produksjonsforhold, og de har et mer mangfoldig utvalg av intervjuobjekter. Minmote er faktisk også den eneste moteredaksjonen som har omtalt Costume-saken, så vidt jeg har fått med meg.

Tenk om norsk motepresse i tillegg til fine moteserier, motetips og lanseringsjournalistikk, kunne by på tekster av flinke norske skribenter som i større grad fokuserer på mote som en kunstform eller setter moter og trender i et samfunns- eller kjønnsperspektiv? Tenk om skribenter som Inger Merete Hobbelstad, Marta Breen, Aslak Nore, Sigrid Bonde Tusvik eller Louisa Louhibi kunne skrevet for norske motemagasiner. Det hadde vært noe, det. Costumes nye sjefredaktør, Hege Aurelie Badendyck (som har Blindern-bakgrunn), uttalte til Aftenposten denne uken at det er litt viktig for henne at det "skal være mulig å være litt oppegående, ikke helt blåst, og samtidig opptatt av mote og klær." Jeg er helt enig og håper at Badendyck gjør noen konkrete grep som viser nettopp det.