Navnet skjemmer ingen

Jeg fikk nytt navn i går. På søndag het jeg Ingrid Dahlen Rogstad. I dag heter jeg Ingrid Lønrusten Rogstad. Guri malla, dette føles litt rart. Nå må jeg skaffe meg nytt førerkort, nytt pass, nytt bankkort. Og nytt dørskilt...

Da jeg var 16 proklamerte jeg at jeg aldri skulle skifte etternavn. Jeg skulle hete Ingrid Dahlen Rogstad resten av livet, uansett hva min fremtidige mann het til etternavn. Ok, jeg la vel inn et lite unntak hvis jeg tilfeldigvis skulle finne en mann som het Sommerfelt, for det syntes jeg var så innmari fint, men det gjorde jeg altså ikke (selv om søsteren min på et tidspunkt sporet opp en kjekkas som het Sommerfelt, men det ble aldri noen date - haha).

Terje og jeg har vært gift i tre år i oktober, men vi har ikke skiftet navn før nå. Vi har nemlig gått noen runder med dette. Jeg syntes i utgangspunktet at vi skulle beholde navnene våre, og at eventuelle barn kunne få et navn fra hver av oss. Jeg, for eksempel, heter Rogstad som pappa, og Dahlen som mamma. Ja, inntil i går, da...

Terje synes imidlertid at det er hyggelig om vi heter det samme. For han er det viktig at det står et felles navn på postkassen vår. Det har sittet langt inne for meg å droppe Dahlen, men når drømmemannen min er så raus at han går med på å ofre hovedetternavnet sitt, så får vel jeg droppe mellomnavnet mitt. Så nå heter vi Lønrusten Rogstad, begge to.

Etter 30 år med et navn, heter jeg plutselig noe annet. Ganske rart, men det er jo veldig hyggelig å hete det samme som mannen min til etternavn også, da.

Det er rart det der med å skifte navn. Plutselig dukker det opp folk på Facebook som du ikke skjønner hvem er, til du oppdager at de har giftet seg og skiftet navn. Med tanke på karriere, foretningsforbindelser osv., er det jo ikke helt uproblematisk å plutselig hete noe annet, så jeg har egentlig undret meg litt over hvor mange som faktisk skifter navn.

Det er jo heller ikke til å stikke under en stol at langt flere kvinner enn menn skifter navn etter å ha giftet seg (åtte av ti kvinner tar mannens etternavn ved giftermål, ifølge tall fra SSB). Tenker disse damene seg ordentlig om? Vil de kunne miste tilknytningen til tidligere meritter? Og hva gjør de ved en eventuell skillsmisse? For meg har det vært helt uaktuelt å bytte hovedetternavn. Doktoravhandlingen min ble skrevet av Ingrid Rogstad. Tenk om jeg ikke het Ingrid Rogstad lenger. Ville folk da forstått at den var skrevet av meg? Misforstå meg ikke, jeg kritiserer ikke kvinner som tar ektemannens navn. Jeg synes det er kjempekoselig at Terje har tatt mitt navn, og har ingen problemer med å forstå kvinner, eller menn, som vil hete det samme som ektefellen sin.

I det siste har jeg imidlertid merket meg at en del kvinner ikke bare har tatt den mannen de gifter seg med sitt etternavn, men også mellomnavnet hans. Grunnen til at de tar både mellom- og slektsnavnet til mannen handler nok som oftest om at det dreier seg om fine eller sjeldne navn. Men disse damene dropper altså sitt eget "pikenavn" til fordel for deres svigemors "pikenavn", som hun beholdt som mellomnavn da hun giftet seg på 70- eller 80-tallet. Det stikker nok sjelden dypere enn at det handler om estetikk, men dette kan kanskje likevel sies å representere et skritt frem og to tilbake for likestillingen?

Offisielt heter jeg altså Ingrid Lønrusten Rogstad nå. Men på bloggen (og på instagram) vil jeg for alltid være Donna Dahlen.