If you're going to Saaan Fraaancisco...

Terje og jeg bodde i San Francisco i fjor. Terje var på et års utveksling til Deloittes San Francisco-kontor, mens jeg hadde et syv måneders forskningsopphold på UC Berkeley. I løpet av tiden i denne fantastiske byen utviklet vi naturlig nok noen favoritter, både på mat- og shoppingfronten. Jeg har prøvd å sammenfatte det beste fra de ulike bydelene her. Så hvis du skal reise til San Francisco, din heldiggris, bør du ta en titt på denne guiden:

UNION SQUARE

Union Square er sentrum av San Francisco. Det er en ganske koselig plass, men hovedmotivasjonen for å dra hit, er shopping. Plassen er omkranset av ulike designerbutikker, men også billigere alternativer, som Victoria’s Secret, Nike Store og Levi’s Store, i tillegg til department stores som Macy’s, Saks, Nieman Marcus og Barney’s (jeg anbefaler de to sistnevnte). Litt nærmere Market Street ligger Converse Store, Steve Madden og Apple Store, i tillegg til mitt favorittsenter: Bloomingdales. Et par kvartaler unna, like ved porten inn til China Town ligger favorittrestauranten vår i sentrum, franske Cafe de la Presse (perfekt for lunsj!), mens Anchor and hope er et annet sted i sentrum med god mat. I dette området ligger forresten også SF Museum of Modern Art (SF Moma) som er veldig bra (og mye mer intimt enn søstermuseet i New York).

Øverst til venstre: Utsikt mot Golden Gate Bridge fra San Franciscos koseligste strand, Baker Beach. Øverst til høyre: Union Square pyntet til kinesisk nyttår. Nederst til venstre: SF Moma. Nederst til høyre: Golden Gate delvis tildekket av den velkjente San Francisco-tåken.

PACIFIC HEIGHTS

Dette er et av de hyggeliste områdene i hele byen, spesielt langs Fillmore Street hvor det ligger masse koselige restauranter, trendy interiørbutikker og kule designerbutikker (blant annet Marc Jacobs som har stort utvalg og er veldig bra!). Følger man Fillmore helt opp til Jackson Street får man også se en fantastisk utsikt, blant annet til Golden Gate Bridge. Av restauranter og barer i dette området kan Cafe Elite anbefales (hvite duker og gode drinker. Perfekt for happy hour. Prøv å få bord ute hvis det er fint vær!), ellers er italienske Florio bra for både lunsj og drinker, og på sportsbaren Harry’s er det alltid god stemning (og fantastiske sliders – miniburgere).

Øverst til venstre: Salted caramel-is fra Birite. Verdt å stå i kø for! Øverst til høyre: Biffrestauranten Lolinda i Mission er lokalisert i et gammet fabrikkbygg. Nederst til høyre: Søte hunder på hundespaet Mud Puppy i Castro.

HAIGHT/ASHBURY

Dette er det gamle hippie-området i byen. Her er det mange vintagebutikker og andre morsomme og litt rare foretak på rekke og rad (samt en karakteristisk eim av noe organisk…). Et bra sted bare for å gå og kikke. I dette området ligger også The Icecreambar hvor hipsterungdom ikledd retro uniformer selger is med alt fra butterscotch- og melkesjokolade- til basilikumsmak.

Øverst til venstre: På restauranten Foreign Cinema i Mission district viser de, ja nettopp, utenlandske filmer på veggen etter mørkets frembrudd. Øverst til høyre: The Icecreambar. Nederst til høyre: Sugar Bar i Hayes Valley serverer fantastisk gode drinker.

MISSION

Mission er opprinnelig det meksikanske området i SF, men i løpet av de siste ti årene har dette blitt skikkelig trendy og tilholdssted for mange av byens hipstere. Spesielt Valencia Street mellom 16. og 24. gate er spekket med kule småbutikker, vintagebutikker, barer og restauranter. Favorittbaren vår heter Luna Park og den ligger midt på Valencia (anbefales for pre dinner drinks!). Bra restauranter i Mission er: Foreign Cinema som har en kjempekoselig bakgård der det vises utenlandske filmer på kveldstid; Beretta som er et utrolig populært pizzasted; Lolinda (her serveres argentinsk biff tapas style, alle deler det som kommer på bordet); Lolo (utrolig bra tapas!); Tacolicious (utrolig gode tacos!); El Faralito (byens beste take away tacos) og Saru Sushi Bar (beste sushien jeg har smakt!). 

Vi har i tillegg to favorittsteder for brunsj i Mission-orådet (nærmere Noe Valley): Chloes og Toast (man må belage seg på å vente litt begge steder, men det er definitivt verdt det!). Andre steder som er verdt et besøk, er Mission minis (fantastiske mini cup cakes) og Birite like ved Dolores Park. Her selger de verdens beste is (i helgene er køen endeløs, men det er verdt det! Prøv salted caramel!) Fra Mission er det dessuten kort vei til homseområdet Castro hvor man kan kikke på mye rart (kanskje ser du noen som ikke har på seg noe annet enn et penisfutteral - haha!). Sjekk ellers ut hundespaet Mud Puppy eller Castro Theatre hvor de viser sing along-filmer.

Øverst: Et av San Franciscos beste brunsjsteder, Chloe's i Noe Valley. Ikke la litt kø stoppe deg. Det er verdt ventetiden. Nederst til venstre: Schnitzel und sauerkraut på Suppenküche i Hayes Valley.

NORTH BEACH
Dette er byens italienske område, ikke overraskende med en masse italienske restauranter. Vår favoritt er Calzone hvor det er utrolig hyggelig å sitte ute og titte på folk som går forbi, enten for lunsj eller en drink, og like rundt hjørnet ligger Cafe de Luca hvor man også kan få et koselig bord hvis man belager seg på å vente litt. I dette området ligger også Coit Tower. Det er en temmelig bratt og slitsom vei opp hit, men utsikte fra toppen er upåklagelig. Restauranten The Stinking Rose, som baserer alle rettene sine på hvitløk, ligger forresten også i North Beach.

Cup cakes i konfektstørrelse fra Mission Minis. Smaker minst like godt som de set ut!

HAYES VALLEY

Hayes Valley er et av San Franciscos koseligste og mest trendy områder (man kommer seg lett hit ved å ta BART til Civic center og gå et lite stykke). Her finnes flere uavhengige designerbutikker hvor man kan finne unike items innen både klær og interiør, og området er også spekket med kule barer (for eksempel Sugar Bar som har kjempegode drinker og Noir Lounge som viser gamle filmer på veggen). Av restauranter i Hayes Valley kan jeg anbefale Chez Maman, Bar Jules og Suppenküche, som severer en mengde ulike ølsorter og ekte tysk husmannskost.

Piknik på en av San Franciscos strender kan absolutt anbefales, bare husk å kle på deg, det er ikke akkurat badetemperatur. Her ser vi på solnedgangen fra Ocean Beach en fredagskveld. På bildet øverst til høyre skimtes forresten Cliff House. Her kan du meske deg med brunsjbuffet og ubegresede mengder champagne, akkompagnert av harpespill, hver søndag for 50 dollar (bestill bord på forhånd!).  

En klikk med damer som intervjuer hverandre

Motebladet Costume fikk passet sitt påskrevet i PFU denne uken. Jeg håper at det kan føre til større bevissthet i norske moteredaksjoner.

For meg er det helt uforståelig at Costumes nylig avgåtte sjefredaktør Vanessa Rudjord ikke hørte noen varselklokker ringe da hun tok med seg venninnen Jenny Skavlan og begges kjærester til Thailand der hun selv stylet en fotoshoot som endte med en 15 siders reportasje. Og enda drøyere, bilder som ble tatt på den samme shooten ble brukt i den kommersielle markedsføringen av Skavlans bikinikolleksjon. Ganske merkelig er det også at Rudjord ikke forstod at det var temmelig uheldig å legge leiligheten sin ut for salg akkurat den uken den prydet forsiden og åtte sider i Costume Living. At dette fikk passere i Costume-redaksjonen, tyder på en svært uheldig kultur. Jeg tviler ikke på at omtalen av Skavlans bikinikollesjon var redaksjonelt begrunnet, men kunne virkelig ikke redaksjonen oppdrive en medarbeider som ikke kjente Skavlan personlig?

Jeg håper at fellelsene i PFU gjør at Costume og andre norske moteredaksjoner begynner å rette blikket litt mer utover.

For å være helt ærlig fremstår norsk motepresse for meg i stor grad som en klikk med damer som intervjuer hverandre og venninnene sine. OK, Norge er et veldig lite land, og norsk motebransje er veldig liten, men det må da virkelig gå an å etterstrebe et litt større mangfold av temaer og intervjuobjekter enn det de gjør i dag? Jeg føler at jeg har "blitt med inn i skapet" til Maria Skappel Holzweiler, Charlotte Thorstvedt eller en dame som jobber med PR for et eller annet merke (hvor garderoben tilfeldigvis består av 75 prosent akkurat det merket) veldig mange ganger, for å si det sånn. Det finnes en masse damer med bra stil over hele Norge og i mange ulike bransjer. Hadde det ikke gått an å løfte blikket litt? Vis meg en velkledd revisor, en stilsikker ingeniør, eller en stilig student!

Jeg leser ofte britiske Vogue og Elle, og det føles veldig annerledes enn å lese norske moteblader. For det første får jeg inntrykk av at "vanlige folk" får slippe til i større grad. Britiske Elle har for eksempel en fast spalte der de viser hva ulike folk har på seg på jobb, hvor stilige damer (og menn) som til en forandring ikke ser ut som modeller, poserer i sine hverdagsantrekk. I tillegg omtaler disse magasinene mote og design på en mer intellektuell måte enn det de norske motebladene gjør. I augustutgaven av britiske Vogue finner man for eksempel et intervju der to designere reflekterer over mangelen på stilige mammaklær og et intervju der Julia Louis-Dreyfus forteller om de vurderingene som ble gjort da stilen til karakteren hennes, Selina Meyer, i Veep ble utviklet. I tillegg byr de bristiske motebladene jevnlig på velskrevne og smarte essays, skrevet av mannlige og kvinnelige spaltister, som omhandler alt fra Max Maras klassiske blazer, venninner som stjeler stilen din, "normcore"-trenden eller kvinnelige karakterer som er mest til pynt i filmer. Når norske moteblader byr på essayistiske tekster er det til sammenlikning som oftest av typen "Slik gikk det da jeg levde på detox-juice i tre dager".

Jeg skal være forsiktig med å være for bastant her, for jeg kjenner ikke så veldig godt til hvordan norsk motepresse rekrutterer medarbeidere. Men intrykket man får, er at det lønner seg å kjenne noen på innsiden for å få innpass. Dermed blir rekrutteringen ganske ensidig. Jeg tror norsk motepresse hadde hatt godt av å rekruttere flere folk med akademisk bakgrunn. Hvis brorparten av journalistene har bakgrunn som stylister, ender journalistikken fort opp med å bli like lite utfordrende som sportsjournalistikk som produseres av folk som egentlig skulle ønske at de var idrettsutøvere (noe som for øvrig i stor grad er tilfelle i norsk sportsjournalistikk). Den eneste redaksjonen innen norsk motepresse som tør å gjøre ting litt annerdeles, er minmote-redaksjonen i VG. De tør i større grad å utfordre bransjen og tar opp ømfintlige temaer som pelsbruk og produksjonsforhold, og de har et mer mangfoldig utvalg av intervjuobjekter. Minmote er faktisk også den eneste moteredaksjonen som har omtalt Costume-saken, så vidt jeg har fått med meg.

Tenk om norsk motepresse i tillegg til fine moteserier, motetips og lanseringsjournalistikk, kunne by på tekster av flinke norske skribenter som i større grad fokuserer på mote som en kunstform eller setter moter og trender i et samfunns- eller kjønnsperspektiv? Tenk om skribenter som Inger Merete Hobbelstad, Marta Breen, Aslak Nore, Sigrid Bonde Tusvik eller Louisa Louhibi kunne skrevet for norske motemagasiner. Det hadde vært noe, det. Costumes nye sjefredaktør, Hege Aurelie Badendyck (som har Blindern-bakgrunn), uttalte til Aftenposten denne uken at det er litt viktig for henne at det "skal være mulig å være litt oppegående, ikke helt blåst, og samtidig opptatt av mote og klær." Jeg er helt enig og håper at Badendyck gjør noen konkrete grep som viser nettopp det.

De fineste Emmy-kjolene

Lena Dunham fikk slakt for kjolevalget sitt under Emmy-utdelingen, blant annet av VG. Skjørtet var for stort og skjorten for avslappet, mente anmelderen. Jeg kunne ikke vært mer uenig.

Foto: Instagram.

Jeg synes det er kjempekult at hun kombinerer tyllskjørtet fra Giambattista Valli, som er helt fantastisk over-the-top, med en mer casual skjorte. Skjorten er dessuten laget i et glinsende stoff som gjør looken litt mindre hverdagslig. Jeg elsker også at fargen på skjørtet blir rødere og rødere jo nærmere den røde løperen det kommer - og de matchende røde leppene!

Min absolutte favoritt på Emmy-løperen i år var likevel en annen kjole signert Giambattista Valli. Lena Dunhams skuespillerkollega fra Girls, Allison Williams, så ut som en drøm!

Foto: Giambattista Valli PR/Instagram.

Jeg har en brudekjole hengende i boden som jeg trodde jeg aldri skulle bruke igjen. Nå merker jeg imidlertid at denne kjolen har satt noen griller i hodet på meg. Tenk å bytte ut toppen på brudekjolen med gul og lyserosa chiffon og en svart sløyfe! Problemet er bare at jeg mest sannsynlig aldri ville hatt anledning til å bruke denne kjolen, da... Kan noen invitere meg på slottsball, please?

Downton Abbeys Michelle Dochery så også fantastisk ut under Emmy-utdelingen. Hun bar denne drømmekjolen, designet av Rosie Assoulin. 

Foto: Rosie Assoulins Instagram-konto.

Jeg elsker den litt uvanlige fargekombinasjonen og glippen på magen. Sexy og überdelikat på en gang!

En siste favoritt var Modern Family-skuespilleren Sarah Hyland som bar dette supervolumniøse drømmeskjørtet signert Christian Siriano. Den enkle hvite toppen passer perfekt til skjørtet, og ryggen er akkurat passe utringet.

Foto: Tiffanydesignstyle/Instagram.

Navnet skjemmer ingen

Jeg fikk nytt navn i går. På søndag het jeg Ingrid Dahlen Rogstad. I dag heter jeg Ingrid Lønrusten Rogstad. Guri malla, dette føles litt rart. Nå må jeg skaffe meg nytt førerkort, nytt pass, nytt bankkort. Og nytt dørskilt...

Da jeg var 16 proklamerte jeg at jeg aldri skulle skifte etternavn. Jeg skulle hete Ingrid Dahlen Rogstad resten av livet, uansett hva min fremtidige mann het til etternavn. Ok, jeg la vel inn et lite unntak hvis jeg tilfeldigvis skulle finne en mann som het Sommerfelt, for det syntes jeg var så innmari fint, men det gjorde jeg altså ikke (selv om søsteren min på et tidspunkt sporet opp en kjekkas som het Sommerfelt, men det ble aldri noen date - haha).

Terje og jeg har vært gift i tre år i oktober, men vi har ikke skiftet navn før nå. Vi har nemlig gått noen runder med dette. Jeg syntes i utgangspunktet at vi skulle beholde navnene våre, og at eventuelle barn kunne få et navn fra hver av oss. Jeg, for eksempel, heter Rogstad som pappa, og Dahlen som mamma. Ja, inntil i går, da...

Terje synes imidlertid at det er hyggelig om vi heter det samme. For han er det viktig at det står et felles navn på postkassen vår. Det har sittet langt inne for meg å droppe Dahlen, men når drømmemannen min er så raus at han går med på å ofre hovedetternavnet sitt, så får vel jeg droppe mellomnavnet mitt. Så nå heter vi Lønrusten Rogstad, begge to.

Etter 30 år med et navn, heter jeg plutselig noe annet. Ganske rart, men det er jo veldig hyggelig å hete det samme som mannen min til etternavn også, da.

Det er rart det der med å skifte navn. Plutselig dukker det opp folk på Facebook som du ikke skjønner hvem er, til du oppdager at de har giftet seg og skiftet navn. Med tanke på karriere, foretningsforbindelser osv., er det jo ikke helt uproblematisk å plutselig hete noe annet, så jeg har egentlig undret meg litt over hvor mange som faktisk skifter navn.

Det er jo heller ikke til å stikke under en stol at langt flere kvinner enn menn skifter navn etter å ha giftet seg (åtte av ti kvinner tar mannens etternavn ved giftermål, ifølge tall fra SSB). Tenker disse damene seg ordentlig om? Vil de kunne miste tilknytningen til tidligere meritter? Og hva gjør de ved en eventuell skillsmisse? For meg har det vært helt uaktuelt å bytte hovedetternavn. Doktoravhandlingen min ble skrevet av Ingrid Rogstad. Tenk om jeg ikke het Ingrid Rogstad lenger. Ville folk da forstått at den var skrevet av meg? Misforstå meg ikke, jeg kritiserer ikke kvinner som tar ektemannens navn. Jeg synes det er kjempekoselig at Terje har tatt mitt navn, og har ingen problemer med å forstå kvinner, eller menn, som vil hete det samme som ektefellen sin.

I det siste har jeg imidlertid merket meg at en del kvinner ikke bare har tatt den mannen de gifter seg med sitt etternavn, men også mellomnavnet hans. Grunnen til at de tar både mellom- og slektsnavnet til mannen handler nok som oftest om at det dreier seg om fine eller sjeldne navn. Men disse damene dropper altså sitt eget "pikenavn" til fordel for deres svigemors "pikenavn", som hun beholdt som mellomnavn da hun giftet seg på 70- eller 80-tallet. Det stikker nok sjelden dypere enn at det handler om estetikk, men dette kan kanskje likevel sies å representere et skritt frem og to tilbake for likestillingen?

Offisielt heter jeg altså Ingrid Lønrusten Rogstad nå. Men på bloggen (og på instagram) vil jeg for alltid være Donna Dahlen.

Wow! Jeg har blitt blogger?!

Wow, jeg har opprettet en blogg! Dette er egentlig noe jeg har hatt lyst til å gjøre en stund, men jeg har tenkt at jeg ikke har hatt tid. Nå er jeg imidlertid "between jobs", som man så fint kaller det, og har derfor bestemt at tiden er inne...

I slutten av april var jeg endelig ferdig med en doktoravhandling i statsvitenskap om sosiale medier og politisk kommunikasjon. Jeg hadde jobbet med avhandlingen i over tre år, og det var ubeskrivelig deilig å endelig levere. Nå har jeg ingen jobb, men jeg kan vel ikke kalle meg "arbeidsledig", for jeg jobber med ulike skriveprosjekter. Det er ikke sånn at jeg våkner opp om morgenen og ikke vet hva jeg skal finne på, liksom. Noe av det som opptar mye av tiden min om dagen er dessuten lille Doris på 4,5 måneder. Hun flyttet inn hos oss i starten av juni og er en heelt nydelig liten valp.

Her er Doris og hennes nyeste lekekamerat, herr Kotelett. Doris er veldig sosial og veldig kosete. Hun er blanding av pinscher, border collie, collie, buhund og labrador. For tiden øver vi på at hun skal være alene hjemme, så jeg synes litt synd på naboene...

Litt om meg selv: Jeg er 30 år og bor på Sagene i Oslo sammen med mannen min, Terje, og nevnte Doris. Jeg er utdannet journalist og statsviter og er opprinnelig fra Høvik i Bærum. Jeg trives imidlertid veldig godt som Oslo-boer og har ingen planer om å flytte herfra med det første. Her på bloggen kommer jeg til å skrive om ting som interesserer meg, engasjerer meg eller provoserer meg, noe som kan være alt fra politikk til nyheter, sosiale medier, reiser, film og mote. Jeg tenker vel at veien blir litt til mens jeg går…

De to viktigste skapningene i mitt liv: Terje og Doris. Terje og jeg har vært sammen i snart syv år, og gift i snart tre. Dette bildet tok jeg på søndag da vi drakk kaffe på Java på St. Hanshaugen.