Fotball vs fashion

Hvorfor blir såkalte dameinteresser nedvurdert i forhold til såkalte manneinteresser?

Dag Solstad diskuterte fotball i ti minutter på Dagsnytt 18 her forleden. Norges viktigste debatt- og aktualitetsprogram fant det altså relevant å fylle en seksdel av sendeflaten sin med fotballprat denne dagen. Når hørte man sist en diskusjon om mote eller trender i et program som dette?

Ok, bare for å slå dette fast med en gang: Det er ikke meningen å skjære alle over en kam her. Det finnes definitivt kvinner som er opptatt av fotball og fisking, det finnes menn som er opptatt av både mote, baking og hekling, det finnes damer som ikke kunne brydd seg mindre om mote, og det finnes menn som gir blaffen i fotball. Imidlertid er kjønnsbalansen likevel så skjev at man kan snakke om typiske kvinne- og manneinteresser, og min hypotese er også at fotball, fisking og liknende blir sett på som mer "verdige" tidsfordriv enn mer kvinnedominerte interesser, nettopp fordi menn beskjeftiger seg med dette.

Mannlige forfattere, politikere og akademikere har ingen problemer med å stå frem som fotballinteresserte. En mann som er interessert i fotball signaliserer nemlig at han er leken og sammensatt, at han er som folk flest. Tenk bare på Kjell Magne Bondevik som villig lot seg avfotografere med supporterskjerf rundt halsen på Molde-kamp. En dame som flagger at hun er interessert i for eksempel mote, derimot, er i beste fall overflatisk og grunn, i verste fall dum. Vi husker kritikken Hadia Tajik fikk da hun stilte til fotoshoot i designerklær i motebladet Stella, dramaet rundt Karita Bekkemellem og kjolene hennes, og ramaskriket da Inger Lise Hansen poserte i minikjole på forsiden av Det Nye. 

"KULTURMINISTEREN HAR VEL VIKTIGERE TING Å DRIVE MED?" Hadia Tajik fikk kritikk da hun som relativt nyutnevnt kulturminister fortalte om sitt forhold til mote og stilte opp til fotoshoot for magasinet Stella. Foto: Stella Magasinet.

"SYMPATISK FYR SOM BYR PÅ SEG SELV". Knut Arild Hareide er en mannlig politiker som gjerne forteller om sin interesse for fotball. Her spiller han fotballkamp under et arrangement i fjorårets valgkamp. Foto: DN.

Kanskje er det nettopp på grunn av saker som dem jeg nevner ovenfor, at kvinner som figurerer i offentligheten unngår å fortelle om sin eventuelle interesse for mote, eller å bake cup cakes, for den saks skyld. Jeg hadde en kronikk om norsk motepresse på trykk i Dagbladet for litt siden, og jeg må innrømme at det satt litt inne å sende den inn. Frykten for å bli sett på som overflatisk eller mindre smart murrer alltid i bakhodet når man flagger at man faktisk er ganske opptatt av mote. Men greit, jeg innrømmer det. Jeg kjenner en yr glede over å stryke hendene over en skinnjakke i mykt skinn, jeg gleder meg til høsten nettopp for å kunne ta i bruk de nye støvlettene mine, og den gleden jeg kjenner når jeg brenner av noen tusenlapper på en designerveske jeg har drømt om lenge, tangerer langt på vei den følelsen jeg hadde inni meg på julaften som barn. 

En del damer vegrer seg altså for å si høyt at de er moteinteresserte, men å stå frem som fotball- og øl-elskende, har de ingen problemer med. I boken Født feminist ramser Marta Breen opp flere titalls kjente kvinner som karakteriserer seg selv som guttejenter med typiske mannlige interesser. Jeg tviler ikke på at disse damene faktisk liker å se fotball på TV, og har heller ingen grunn til å tvile på at at de helst ville leke med gutter da de var små. Men her ser vi altså at mange kvinner ønsker å markere avstand til det som er "jentete", som har lav status, og nærhet til det som er "guttete", som har høyere status. 

I en verden der mange kvinner som voksne tar avstand fra typisk "kvinnelige" interesser og bedyrer at de var "guttejenter" som små, er det paradoksalt nok ganske vanlig å pynte opp småjenter i rosa og tyll, kalle dem prinsesser og presse dem inn i tradisjonelle kjønnsroller før de i det hele tatt har forstått at det finnes noe som heter kjønn. Forstå det den som kan. Men det er en annen historie... 

Når det er store fotballkamper på TV eller en viktig runde i en eller annen liga, renner Facebook og Twitter over med fotballoppdateringer fra mannlige bekjente. De er interessert i fotball og er ikke flaue for å flagge det. Jeg skulle ønske at kvinner følte den samme friheten til å stå frem med sine interesser, enten det er fotball, fisking, hekling eller mote. Det dreier seg tross alt bare om interesser, og det ene er vitterlig ikke vikigere eller mer verdig enn det andre.

En klikk med damer som intervjuer hverandre

Motebladet Costume fikk passet sitt påskrevet i PFU denne uken. Jeg håper at det kan føre til større bevissthet i norske moteredaksjoner.

For meg er det helt uforståelig at Costumes nylig avgåtte sjefredaktør Vanessa Rudjord ikke hørte noen varselklokker ringe da hun tok med seg venninnen Jenny Skavlan og begges kjærester til Thailand der hun selv stylet en fotoshoot som endte med en 15 siders reportasje. Og enda drøyere, bilder som ble tatt på den samme shooten ble brukt i den kommersielle markedsføringen av Skavlans bikinikolleksjon. Ganske merkelig er det også at Rudjord ikke forstod at det var temmelig uheldig å legge leiligheten sin ut for salg akkurat den uken den prydet forsiden og åtte sider i Costume Living. At dette fikk passere i Costume-redaksjonen, tyder på en svært uheldig kultur. Jeg tviler ikke på at omtalen av Skavlans bikinikollesjon var redaksjonelt begrunnet, men kunne virkelig ikke redaksjonen oppdrive en medarbeider som ikke kjente Skavlan personlig?

Jeg håper at fellelsene i PFU gjør at Costume og andre norske moteredaksjoner begynner å rette blikket litt mer utover.

For å være helt ærlig fremstår norsk motepresse for meg i stor grad som en klikk med damer som intervjuer hverandre og venninnene sine. OK, Norge er et veldig lite land, og norsk motebransje er veldig liten, men det må da virkelig gå an å etterstrebe et litt større mangfold av temaer og intervjuobjekter enn det de gjør i dag? Jeg føler at jeg har "blitt med inn i skapet" til Maria Skappel Holzweiler, Charlotte Thorstvedt eller en dame som jobber med PR for et eller annet merke (hvor garderoben tilfeldigvis består av 75 prosent akkurat det merket) veldig mange ganger, for å si det sånn. Det finnes en masse damer med bra stil over hele Norge og i mange ulike bransjer. Hadde det ikke gått an å løfte blikket litt? Vis meg en velkledd revisor, en stilsikker ingeniør, eller en stilig student!

Jeg leser ofte britiske Vogue og Elle, og det føles veldig annerledes enn å lese norske moteblader. For det første får jeg inntrykk av at "vanlige folk" får slippe til i større grad. Britiske Elle har for eksempel en fast spalte der de viser hva ulike folk har på seg på jobb, hvor stilige damer (og menn) som til en forandring ikke ser ut som modeller, poserer i sine hverdagsantrekk. I tillegg omtaler disse magasinene mote og design på en mer intellektuell måte enn det de norske motebladene gjør. I augustutgaven av britiske Vogue finner man for eksempel et intervju der to designere reflekterer over mangelen på stilige mammaklær og et intervju der Julia Louis-Dreyfus forteller om de vurderingene som ble gjort da stilen til karakteren hennes, Selina Meyer, i Veep ble utviklet. I tillegg byr de bristiske motebladene jevnlig på velskrevne og smarte essays, skrevet av mannlige og kvinnelige spaltister, som omhandler alt fra Max Maras klassiske blazer, venninner som stjeler stilen din, "normcore"-trenden eller kvinnelige karakterer som er mest til pynt i filmer. Når norske moteblader byr på essayistiske tekster er det til sammenlikning som oftest av typen "Slik gikk det da jeg levde på detox-juice i tre dager".

Jeg skal være forsiktig med å være for bastant her, for jeg kjenner ikke så veldig godt til hvordan norsk motepresse rekrutterer medarbeidere. Men intrykket man får, er at det lønner seg å kjenne noen på innsiden for å få innpass. Dermed blir rekrutteringen ganske ensidig. Jeg tror norsk motepresse hadde hatt godt av å rekruttere flere folk med akademisk bakgrunn. Hvis brorparten av journalistene har bakgrunn som stylister, ender journalistikken fort opp med å bli like lite utfordrende som sportsjournalistikk som produseres av folk som egentlig skulle ønske at de var idrettsutøvere (noe som for øvrig i stor grad er tilfelle i norsk sportsjournalistikk). Den eneste redaksjonen innen norsk motepresse som tør å gjøre ting litt annerdeles, er minmote-redaksjonen i VG. De tør i større grad å utfordre bransjen og tar opp ømfintlige temaer som pelsbruk og produksjonsforhold, og de har et mer mangfoldig utvalg av intervjuobjekter. Minmote er faktisk også den eneste moteredaksjonen som har omtalt Costume-saken, så vidt jeg har fått med meg.

Tenk om norsk motepresse i tillegg til fine moteserier, motetips og lanseringsjournalistikk, kunne by på tekster av flinke norske skribenter som i større grad fokuserer på mote som en kunstform eller setter moter og trender i et samfunns- eller kjønnsperspektiv? Tenk om skribenter som Inger Merete Hobbelstad, Marta Breen, Aslak Nore, Sigrid Bonde Tusvik eller Louisa Louhibi kunne skrevet for norske motemagasiner. Det hadde vært noe, det. Costumes nye sjefredaktør, Hege Aurelie Badendyck (som har Blindern-bakgrunn), uttalte til Aftenposten denne uken at det er litt viktig for henne at det "skal være mulig å være litt oppegående, ikke helt blåst, og samtidig opptatt av mote og klær." Jeg er helt enig og håper at Badendyck gjør noen konkrete grep som viser nettopp det.

De fineste Emmy-kjolene

Lena Dunham fikk slakt for kjolevalget sitt under Emmy-utdelingen, blant annet av VG. Skjørtet var for stort og skjorten for avslappet, mente anmelderen. Jeg kunne ikke vært mer uenig.

Foto: Instagram.

Jeg synes det er kjempekult at hun kombinerer tyllskjørtet fra Giambattista Valli, som er helt fantastisk over-the-top, med en mer casual skjorte. Skjorten er dessuten laget i et glinsende stoff som gjør looken litt mindre hverdagslig. Jeg elsker også at fargen på skjørtet blir rødere og rødere jo nærmere den røde løperen det kommer - og de matchende røde leppene!

Min absolutte favoritt på Emmy-løperen i år var likevel en annen kjole signert Giambattista Valli. Lena Dunhams skuespillerkollega fra Girls, Allison Williams, så ut som en drøm!

Foto: Giambattista Valli PR/Instagram.

Jeg har en brudekjole hengende i boden som jeg trodde jeg aldri skulle bruke igjen. Nå merker jeg imidlertid at denne kjolen har satt noen griller i hodet på meg. Tenk å bytte ut toppen på brudekjolen med gul og lyserosa chiffon og en svart sløyfe! Problemet er bare at jeg mest sannsynlig aldri ville hatt anledning til å bruke denne kjolen, da... Kan noen invitere meg på slottsball, please?

Downton Abbeys Michelle Dochery så også fantastisk ut under Emmy-utdelingen. Hun bar denne drømmekjolen, designet av Rosie Assoulin. 

Foto: Rosie Assoulins Instagram-konto.

Jeg elsker den litt uvanlige fargekombinasjonen og glippen på magen. Sexy og überdelikat på en gang!

En siste favoritt var Modern Family-skuespilleren Sarah Hyland som bar dette supervolumniøse drømmeskjørtet signert Christian Siriano. Den enkle hvite toppen passer perfekt til skjørtet, og ryggen er akkurat passe utringet.

Foto: Tiffanydesignstyle/Instagram.