Fotball vs fashion

Hvorfor blir såkalte dameinteresser nedvurdert i forhold til såkalte manneinteresser?

Dag Solstad diskuterte fotball i ti minutter på Dagsnytt 18 her forleden. Norges viktigste debatt- og aktualitetsprogram fant det altså relevant å fylle en seksdel av sendeflaten sin med fotballprat denne dagen. Når hørte man sist en diskusjon om mote eller trender i et program som dette?

Ok, bare for å slå dette fast med en gang: Det er ikke meningen å skjære alle over en kam her. Det finnes definitivt kvinner som er opptatt av fotball og fisking, det finnes menn som er opptatt av både mote, baking og hekling, det finnes damer som ikke kunne brydd seg mindre om mote, og det finnes menn som gir blaffen i fotball. Imidlertid er kjønnsbalansen likevel så skjev at man kan snakke om typiske kvinne- og manneinteresser, og min hypotese er også at fotball, fisking og liknende blir sett på som mer "verdige" tidsfordriv enn mer kvinnedominerte interesser, nettopp fordi menn beskjeftiger seg med dette.

Mannlige forfattere, politikere og akademikere har ingen problemer med å stå frem som fotballinteresserte. En mann som er interessert i fotball signaliserer nemlig at han er leken og sammensatt, at han er som folk flest. Tenk bare på Kjell Magne Bondevik som villig lot seg avfotografere med supporterskjerf rundt halsen på Molde-kamp. En dame som flagger at hun er interessert i for eksempel mote, derimot, er i beste fall overflatisk og grunn, i verste fall dum. Vi husker kritikken Hadia Tajik fikk da hun stilte til fotoshoot i designerklær i motebladet Stella, dramaet rundt Karita Bekkemellem og kjolene hennes, og ramaskriket da Inger Lise Hansen poserte i minikjole på forsiden av Det Nye. 

"KULTURMINISTEREN HAR VEL VIKTIGERE TING Å DRIVE MED?" Hadia Tajik fikk kritikk da hun som relativt nyutnevnt kulturminister fortalte om sitt forhold til mote og stilte opp til fotoshoot for magasinet Stella. Foto: Stella Magasinet.

"SYMPATISK FYR SOM BYR PÅ SEG SELV". Knut Arild Hareide er en mannlig politiker som gjerne forteller om sin interesse for fotball. Her spiller han fotballkamp under et arrangement i fjorårets valgkamp. Foto: DN.

Kanskje er det nettopp på grunn av saker som dem jeg nevner ovenfor, at kvinner som figurerer i offentligheten unngår å fortelle om sin eventuelle interesse for mote, eller å bake cup cakes, for den saks skyld. Jeg hadde en kronikk om norsk motepresse på trykk i Dagbladet for litt siden, og jeg må innrømme at det satt litt inne å sende den inn. Frykten for å bli sett på som overflatisk eller mindre smart murrer alltid i bakhodet når man flagger at man faktisk er ganske opptatt av mote. Men greit, jeg innrømmer det. Jeg kjenner en yr glede over å stryke hendene over en skinnjakke i mykt skinn, jeg gleder meg til høsten nettopp for å kunne ta i bruk de nye støvlettene mine, og den gleden jeg kjenner når jeg brenner av noen tusenlapper på en designerveske jeg har drømt om lenge, tangerer langt på vei den følelsen jeg hadde inni meg på julaften som barn. 

En del damer vegrer seg altså for å si høyt at de er moteinteresserte, men å stå frem som fotball- og øl-elskende, har de ingen problemer med. I boken Født feminist ramser Marta Breen opp flere titalls kjente kvinner som karakteriserer seg selv som guttejenter med typiske mannlige interesser. Jeg tviler ikke på at disse damene faktisk liker å se fotball på TV, og har heller ingen grunn til å tvile på at at de helst ville leke med gutter da de var små. Men her ser vi altså at mange kvinner ønsker å markere avstand til det som er "jentete", som har lav status, og nærhet til det som er "guttete", som har høyere status. 

I en verden der mange kvinner som voksne tar avstand fra typisk "kvinnelige" interesser og bedyrer at de var "guttejenter" som små, er det paradoksalt nok ganske vanlig å pynte opp småjenter i rosa og tyll, kalle dem prinsesser og presse dem inn i tradisjonelle kjønnsroller før de i det hele tatt har forstått at det finnes noe som heter kjønn. Forstå det den som kan. Men det er en annen historie... 

Når det er store fotballkamper på TV eller en viktig runde i en eller annen liga, renner Facebook og Twitter over med fotballoppdateringer fra mannlige bekjente. De er interessert i fotball og er ikke flaue for å flagge det. Jeg skulle ønske at kvinner følte den samme friheten til å stå frem med sine interesser, enten det er fotball, fisking, hekling eller mote. Det dreier seg tross alt bare om interesser, og det ene er vitterlig ikke vikigere eller mer verdig enn det andre.

Bilder av kjønn

Den svenske fotografen og kjønnsviteren Tomas Gunnarsson driver bloggen Genusfotografen.se. Her retter han et kritisk blikk mot den måten kjønn blir fremstilt i reportasjebilder og reklamer.

Gunnarsson peker på en gjennomgående tendens der menn fremstilles som subjekter og kvinner som objekter. Menn blir for eksempel ofte fotografert mens de aktivt holder på med noe, uten at de ser i kameraet, mens kvinner oftere blir fotografert utenfor deres naturlige miljø, inaktive, smilende, og gjerne sittende. Kvinnene blir også i større grad bedt om å posere.

Gunnarsson trekker frem dette ganske utrolige eksemplet på et portrett av en kvinnelig yrkesutøver. Her har vinneren av svenske masterchef, kokken Louise Johansson, blitt intervjuet og fotografert av Arlanda Express. Johansson poserer inne på et kjøkken, i lekre kjoler, barbent og med tydelige seksuelle referanser. I det samme bladet var også en mannlig kokk avbildet. Han var kledd i kokkeuniform, med armene i kryss.

Tomas Gunnarsson holdt foredrag på Litteraturhuset i Oslo i helgen i forbindelse med tiårsjubileet til det feministiske tidsskriftet Fett. Det var virkelig helt utrolig interessant. Her viste han blant annet frem bilder fra et fotoprosjekt der han har portrettert mannlige yrkesutøvere på den måten kvinnelige yrkesutøvere ofte fremstilles.

Mannlig næringsdrivende fotografert slik kvinnelige næringsdrivende ofte fremstilles, ifølge genusfotografen Tomas Gunnarsson. Foto: Tomas Gunnarsson/Genusfotografen.

Bildet over er hentet fra Gunnarssons prosjekt. En bilmekaniker poserer på en ganske utradisjonell måte. Han kikker inn i kameraet, lett poserende, og bildet er også tatt ovenfra, noe som utstråler underdanighet. Dette bildet er jo så atypisk at man nesten må le. Men tenk deg om. Har du noen gang sett en kvinnelig gründer posere smilende med sitt produkt? Det er ikke like uvanlig...

I fjor delte genusfotografen ut prisen "Årets sexist" på bloggen sin. Flere ulike foretak var nominert, men den amerikanske kleskjeden American Apparel gikk av med den lite ærefulle seieren. Gunnarsson mener kleskjeden flørter med referanser til barneporno og sexkjøp i sine reklamekampanjer.

En jente uten klær på underkroppen på gulvet i en nesten tom leilighet. Hvor i den virkelige verden kan man møte på noe som likner dette? Som horekunde, sier Gunnarsson. Foto: American Apparel/Genusfotografen

Flere av bildene i reklamekampanjene til American Apparel flørter med referanser til barneporno, mener Gunnarsson. Foto: American Apparel/Genusotografen

Genusfotografen er også opptatt av det den britiske filmteoretikeren Laura Mulvey kaller "the male gaze". Mulvey introduserte begrepet i essayet Visual Pleasure and the Narrative Cinema i 1975. Det handler om at populærkultur fremstilles med utgangspunkt i et mannlig, heteroseksuelt blikk. Til og med i reklamer som er rettet mot jenter og kvinner, spiller man for eksempel ofte på seksualitet og sex. Gunnarsson trekker frem er dette eksempelet, en reklame for Lee-jeans.

Hvorfor driver disse jentene og jukker på hverandre i denne annonsen for jeans, spør Tomas Gunnarsson. Foto: Lee/Genusfotografen.

Les mer om genusfotografen om prosjektene hans på genusfotografen.se

Navnet skjemmer ingen

Jeg fikk nytt navn i går. På søndag het jeg Ingrid Dahlen Rogstad. I dag heter jeg Ingrid Lønrusten Rogstad. Guri malla, dette føles litt rart. Nå må jeg skaffe meg nytt førerkort, nytt pass, nytt bankkort. Og nytt dørskilt...

Da jeg var 16 proklamerte jeg at jeg aldri skulle skifte etternavn. Jeg skulle hete Ingrid Dahlen Rogstad resten av livet, uansett hva min fremtidige mann het til etternavn. Ok, jeg la vel inn et lite unntak hvis jeg tilfeldigvis skulle finne en mann som het Sommerfelt, for det syntes jeg var så innmari fint, men det gjorde jeg altså ikke (selv om søsteren min på et tidspunkt sporet opp en kjekkas som het Sommerfelt, men det ble aldri noen date - haha).

Terje og jeg har vært gift i tre år i oktober, men vi har ikke skiftet navn før nå. Vi har nemlig gått noen runder med dette. Jeg syntes i utgangspunktet at vi skulle beholde navnene våre, og at eventuelle barn kunne få et navn fra hver av oss. Jeg, for eksempel, heter Rogstad som pappa, og Dahlen som mamma. Ja, inntil i går, da...

Terje synes imidlertid at det er hyggelig om vi heter det samme. For han er det viktig at det står et felles navn på postkassen vår. Det har sittet langt inne for meg å droppe Dahlen, men når drømmemannen min er så raus at han går med på å ofre hovedetternavnet sitt, så får vel jeg droppe mellomnavnet mitt. Så nå heter vi Lønrusten Rogstad, begge to.

Etter 30 år med et navn, heter jeg plutselig noe annet. Ganske rart, men det er jo veldig hyggelig å hete det samme som mannen min til etternavn også, da.

Det er rart det der med å skifte navn. Plutselig dukker det opp folk på Facebook som du ikke skjønner hvem er, til du oppdager at de har giftet seg og skiftet navn. Med tanke på karriere, foretningsforbindelser osv., er det jo ikke helt uproblematisk å plutselig hete noe annet, så jeg har egentlig undret meg litt over hvor mange som faktisk skifter navn.

Det er jo heller ikke til å stikke under en stol at langt flere kvinner enn menn skifter navn etter å ha giftet seg (åtte av ti kvinner tar mannens etternavn ved giftermål, ifølge tall fra SSB). Tenker disse damene seg ordentlig om? Vil de kunne miste tilknytningen til tidligere meritter? Og hva gjør de ved en eventuell skillsmisse? For meg har det vært helt uaktuelt å bytte hovedetternavn. Doktoravhandlingen min ble skrevet av Ingrid Rogstad. Tenk om jeg ikke het Ingrid Rogstad lenger. Ville folk da forstått at den var skrevet av meg? Misforstå meg ikke, jeg kritiserer ikke kvinner som tar ektemannens navn. Jeg synes det er kjempekoselig at Terje har tatt mitt navn, og har ingen problemer med å forstå kvinner, eller menn, som vil hete det samme som ektefellen sin.

I det siste har jeg imidlertid merket meg at en del kvinner ikke bare har tatt den mannen de gifter seg med sitt etternavn, men også mellomnavnet hans. Grunnen til at de tar både mellom- og slektsnavnet til mannen handler nok som oftest om at det dreier seg om fine eller sjeldne navn. Men disse damene dropper altså sitt eget "pikenavn" til fordel for deres svigemors "pikenavn", som hun beholdt som mellomnavn da hun giftet seg på 70- eller 80-tallet. Det stikker nok sjelden dypere enn at det handler om estetikk, men dette kan kanskje likevel sies å representere et skritt frem og to tilbake for likestillingen?

Offisielt heter jeg altså Ingrid Lønrusten Rogstad nå. Men på bloggen (og på instagram) vil jeg for alltid være Donna Dahlen.